Siste dagen i juni. Så utrolig lite lyst til å cache. Jeg var alt for sent i seng kvelden før, som vanlig. Og alt for tidlig oppe, som vanlig. Hadde lyst til å gå å legge meg igjen. Men den pokkers cachen da. Klarte jeg å ta en idag så var mulighetene store for å ikke bare klare en cache ut juni, men også en cache hver dag ut uken og frem til ferien. Det begynte som en morsom utfordring. For å ta en cache hver dag ble jeg tvunget til å dra ut til steder hvor jeg ellers ikke ville dratt. Jeg fikk se flotte kirker, badeplasser, en krøftekant og en og annen busk. Det var kjempegøy. Jeg var supermotivert. Ville jeg klare ut juni? Ville jeg klare 33 dager? Ville jeg nå igjen slumpen min på 1059 dager? Den siste var nok tvilsom, men drømmene skjøt fart og laffa ville spandere 3 veganske kaker på meg om jeg klarte det.

Så forsvant sommeren. Temperaturen falt, vinden blåste og regner høljet ned. Motivasjonen ble skylt ned i samme sluk da vi nærmet oss juli og jeg fant frem vinterjakken. 
Alle cachene i nærheten var tatt, utenom 06052012.

Nå hvilte alt på denne cachen. Klarte jeg å ta en idag, øynet jeg et håp om å få tatt en cache hver dag frem til ferien startet. En gnist i meg ble tent.

Etter å ha levert ungene i barnehagen punchet jeg inn koordinatene på bilens TomTom. En rask tur før jeg var hjemme igjen burde jeg klare. Det tok ikke lange tiden før jeg støtte på første hinder. Et hinder i form av svære veimaskiner. Jeg kunne nok klare å skvise meg forbi i slalåmmodus, men jeg snudde heller og valgte en mer kjent vei. 

Plutselig kom jeg på noe. Penn!! Jeg har glemt penn! Til TomToms store frustrasjon vred jeg til venstre i rundkjøringen istedenfor å ta andre avkjørsl til høyre, også kjent som rett frem. Jeg måtte hjem og hente cachesekken min. Låste meg inn, hentet sekken og idet jeg skal låse ytterdøren så faller bilnøkkelen ned mellom dør og terrasse.

Det føles som om noen der oppe har det svært gøy på mine vegne.

I et håp om å få opp nøkkelen, fester jeg noen magneter på hundens langline og prøver å få ned i sprekken. Den festet seg godt og hardt, i et beslag.

Og der ble de hengende. Hentet en ny magnet og tok det litt roligere denne gangen. Linen med magnet på toppen nådde nøkkelen og ingenting skjedde. Nøkkelen var ikke magnetisk. Hva med ståltråd? Ville det gå? Ståltråd har vi vanligvis ikke liggende, men jeg fant jammen meg noen gamle stjerneskudd, slike vi bruker på nyttårsaften, og lagde en løkke i ene enden. Dessverre var den for kort. Festet en annen til for å forlenge den. De holdt ikke sammen. Det var bare en ting å gjøre. Begynne å krabbe. 
Det fungerte svært dårlig. Åpningen var trang, sanden under var våt. Men kanskje hvis jeg bruke noe langt… Jeg drog frem en snøskuff og dro nøkkelen mot meg. Den gravde seg bare ned i sanden. Alt håp var ute. Nesten. Hadde det ikke vært for at vi har en nøkkel til. Som tilfeldighetene ville ha det at jeg plutselig fant i nøkkelskapet. Denne nøkkelen er litt ødelagt. Den kan ikke låse bilen, men så lenge den fungerer til å kjøre, for det bare være. Jeg skal jo ut i gokk. Fant frem ganske greit takket være TomTom. Parkerte rett ved stien, visste ikke helt hvor jeg ellers skulle gjøre av bilen. Det får så være. Dette er geocaching! Vi setter bilen der det passer seg!

Apropos bil. Jeg trengte ikke gå langt før jeg så et vrak.

Da var det bare å starte letingen. Og det var bare å bli frustrert. For jeg fant jo ingenting. Lette under alle bjørker jeg kunne se. Sjekket mobil og Garmin, men de var uenige med hverandre og ga meg lite hjelp. Leste hintene fire fem ganger uten at de sa meg noe mer. Jeg brøyt meg fram gjennom brennesler og ruiner. Før jeg plutselig så den. Akkurat ifølge hintet. Det var bare jeg som ikke kjente igjen treet som bjørk, men bjørk var det. Ut med boksen, logge loggen og deretter fundere på hva som har vært her før og hvor lang tid tilbake det var snakk om. Man kan jo bare undres. Noen tidligere logger synes plassen var meningsløs, men jeg syntes den var interessant.

Om det finnes noen historie om plassen hadde det vært interessant om det sto i cachebeskrivelsen, men om det ikke er mulig å finne kan man bare sitte og fundere. Dagens cache var tatt, og jeg kunne puste lettet ut. Nå håper jeg eidsvollingene snart blir bitt av basillen og legger ut flere cacher jeg kan finne. Det hører selvsagt med til historien at jeg fant en penn i bilen da jeg satt fra meg cachesekken og at guttungen på fem år måtte under terrassen for å hente bilnøkkelen. TFTC.